Etter et kortere opphold i København var Paris første mål - og gjennom hele Bojers liv ble Frankrike og Italia de land, utenom Norge, som satte størst pris på bøkene hans.
Bojer studerte litteratur og filosofi i København, gresk og latin i Frankrike. Han fulgte også forelesninger ved universitetet i Kristiania.
Bojer skrev mange skuespill som ble oppført i inn- og utland. De første var "En moder", "Gravholmen" og Olaf den Hellige.
I «Maria Walewska» (1932), har bl.a.Greta Garbo spilt hovedrollen. Skuespillet ble også sendt på fransk TV så sent som i 1969
- Du finner mer i http://www.aleph.no/rissa
Boka "Sigurd Braa" (1916) ble til film i 1943. Filmen fikk tittelen "Sangen til livet".
Bojer solgte forlagsrettighetene til Gyldendalske forlag for 31.000 kroner + 20% av salgsinntekter, da han ville til Berlin med familien i 1912. Han ville skrive skuespill, og derfor studere med den berømte tyske iscenesetter Max Reinhardt.
- Du finner mer i http://www.aleph.no/rissa
"Helga - et billede fra Trøndelagen" (1895) ble hans første større bok.
På tittelbladet: "Til Hr. Arne Garborg i ærbødighet fra Johan Bojer. Tysk udgave utkommer i Wien ved fru baronesse Gleditsch".
Romanen "Et folketog" skrev Bojer på Bakøysætra i Rissa 24 år gammel.
"For tolv kroner kan du greie deg et par måneder, om du farer forsiktig med dem. Melka får du for 5 øre literen og smørmarka for tyve. Du tar en dør fra fjøset til bord, og så sitter du her og og skriver på "Et folketog". ---Nei, som det går lett å skrive. Og denne gangen er du sikker, vik fra meg alt som heter påvirkning fra pampene, dette er ditt eget, dette kan du".
... "Takk for i sommer. Det er tungt å reise. Det er så vidt du orker å ro. - Men å komme til hovedstaden med manuskriptet? Enda en gang må du låne. Jeg drister med til å spørre Andreas Fallin, men tør ikke be om mer enn ti kroner. Dem får jeg, men med dem kommer jeg ikke lenger enn til Røros". (Bojer får låne flere penger og manuskriptet blir antatt) .
- "Og så kommer min hittil lykkeligste dag. Jeg sitter og skriver ut postanvisninger i øst og vest, til frøken Richard, til Rissa, til Røros. Gud vet om de ventet jeg skulle betale en øre. Himmel hvor det smaker å bli gjeldfri".
Boka "Den siste viking" blir til:
Vinteren 1921 var Bojer i Lofoten for andre gang. Der var mange slags folk. Forfatteren har kjent dem, skjønt dem, han er glad i dem. Kanskje mest av alt i "Han Pinade med Litjfoten", storlygar, storseglar og stordrikkar - når det faller seg slik. Han som tar eksamen og krysser over et hvelv, og med det redder kameratene". (Sitat Thora Vaa)
Bojer arbeidet med å komme Rissamålet helt nær. Det ble rablet ned ord og vendinger. Setningene ble helt knappe, men de er mettet med mening, stemning, ja gjerne en melodi:
"Over den blå Vestfjorden bar det, en sverm av flyvende seil, som alle var fylt av heimlengt".
Når en kar mistet livet på sjøen het det:
"Nei, han vart no itj med på land igjen, han nei."
"Havets helter er satt inn i ei ramme av livet på landjorda. Slik ble de medmennesker, de kommer oss nærmere".
... "Han skrev og kasserte i ukevis og var sikker på at han aldri ville produsere en linje mer. I desperasjon sultet han seg i flere dager - uten at skriveferdigheten ble bedre. Det hjalp heller ikke med milelange dagsmarsjer ..." (sitat Thora Vaa)
... Men boka "Den siste viking" ble skrevet og oversatt til de fleste kulturspråk i verden.
Det ble gjort forsøk på å lage film av "Den siste viking":
Først et amerikansk selskap, senere et tysk prøvde å få tillatelse, men Bojer sa nei - han mente de burde være norsk. Til slutt prøvde et svensk selskap seg - uten at jeg vet hvordan dette egentlig endte.
Deler av boka "Den siste viking" er også oppført som skuespill flere ganger i Rissa. Blant annet med Bojer selv som instruktør.
I utvandrerromanen "Vår egen stamme" forteller Bojer om de som forlater de fattige gårder og plasser ved fjorden, og farer over havet og videre innover i Nord-Amerikas sletter med "prærieskonnerten" og bygger seg et nytt liv.
Bojer var i USA og holdt 24 foredrag i forskjellige deler av landet. Og med hans evne til å suge i seg stoffet ble det til bok.
Allerede i 1903 beskriver Bojer utvandringen slik i et brev til svogeren Chr. Lange:
... og du skulle se hvor emigrantskipene var pakkede i den tid. Tusen etter tusen drager. Fra min hjembygd bare er 112 unge stærke mænd utvandret nu i vinter ...Og videre: Faar jeg engang sønner, skal de til Amerika som voksne.
I "Vår egen stamme" er det aller mest han Kal Skaret som er gjennomgangsfigur. - Han sliteren som endelig i 40-årsalderen får anledning til å bryte ut av fattigdommen i heimbygda og sammen med familien får bygge seg opp en farm i Amerika. - Han med sitt gode humør, sin sans for realiteter og skepsis til underfundigheter svinger seg opp til stor velstand
Vi følger utvandrerflokken på vei vestover til rydding av land og bygging av et nytt samfunn. Noen går "dukken" andre biter tennene sammen og svinger seg opp.
I "Folk ved sjøen" fortelles det om storhendinger for folk fra husmannsplassene ved fjorden. For en av hovedpersonene har nok "Mor Randi" stått modell - hun skildres slik:
"Når mora, hu Lisbet, kom gående, høg og knoklet, da såg hu så hjelpelaus ut, og så forunderlig rolig. Mang en vinterstorm hadde hun stått i, men det hadde ikke bøyd henne, det hadde bare gjort henne værslitt."
Som modeller i mange av sine førtitalls bøker brukte Bojer personer og steder fra Rissa. Storgården Rein står sentralt i mange av bøkene under navnet Lindegård.
Han opplevde bygda Rissa så sterkt, naturen, bygdelivet, folketypen, de enkelte skjelmer og karakterer - det ble som en brønn han kunne øse av i sin dikting gjennom hele livet.